Følg oss i sosiale media:

California Zephyr

Som en enorm, sølvgrå koloss sto den der på spor 4. Californa Zephyr, Amtraks stolthet, ruvene over to etasjer, alt er som kjent stort i USA, også toget. Sovekupe til høyre, sitteplasser til venstre roper en mann i fin uniform i det i kommer ut på perrongen. Vi finner riktig vogn og koffertene blir tatt hånd om idet konduktøren ønsker velkommen. Rom 7 er opp trappen, javel. Vi har valgt en «roomette», en liten kupe med to seter mot hverandre som kan gjøres om til to køyesenger om natten. En drøy halvtime senere her vi rigget oss til med litt medbragt rødvin, lesestoff, mobillader og andre nødvendigheter. Toget gynger sakte ut fra sentrum av byen og vi passerer gamle hus, «skumle bakgårder», flotte bruer, tuneller og etter hvert ligger Chicagos skyline som en silhuett i horisonten. Øver høyttaleren ramser togverten opp alle stasjoner toget stopper på sin ferd gjennom 3920 kilometer frem til Stillehavet. Selv om oppramsingen går i et forrykende tempo på sørstatsakksent tar det flere minutter å komme igjennom alle stoppene på denne turen som tar litt over 51 timer om man tar hele turen uten stopp. Vi ruller etter hvert over flate bondelandet med grønne åkre på hver side, gårdene er store og landskapet frodig. Allerede nå er «the windy city» som har huset Al Capone og andre små og store gangstere som en fjern fortid. Små søvnige byer passeres hvor de store Pickup’ ene venter ved planovergangene og en og annen Ford Mustang skimtes i hovedgatene. I USA er hestekrefter og bil generelt uten avgifter, og det synes på bilparken.

Toget gynger sakte ut fra sentrum av byen og vi passerer gamle hus, «skumle bakgårder», flotte bruer, tuneller og etter hvert ligger Chicagos skyline som en silhuett i horisonten.

Høflige amerikanere går forbi og hilser til oss i vår kupe der vi sitter med døren åpen, noen stikker hodet inn og sier «how you goin» uten å vente på svar. Vår togvert kommer innom igjen og forteller at alt er inkludert når vi har roomette, frokost, lunsj og middag. Og – når vil vi spise? Passer det om en times tid? Han er ellers tydelig på at alt er inkludert, kaffe i gangen, vann – ta så mye du vil, alt, unntatt tips til han som han nevner flere ganger på en diskret måte. I spisevognen er det orden i sakene og vi blir kalt inn til rett tid. Hvite duker, hyggelig diner, og ikke minst, god mat! Tre retter med flere varianter å velge i. Nydelig salat med selvvalgt dressing, en forbausende mør biff og ostekake til dessert. Faktisk var dette en av de bedre måltider jeg har smakt på lenge. Etter maten går vi inn i nabovognen som er en observasjonsvogn med panoramavinduer fra gulv til tak og seter vendt ut mot utsikten. Det er også en del seter med bord som egner seg ypperlig til kortspill og andre aktiviteter. Vi setter oss sammen med en gjeng som skiller seg ut fra de andre reisende. Alle menn har «snekkerbukser» med skulderseler, blå skjorter og hatt, samt langt skjegg uten bart. Jentene i gjengen har store kjoler og håret oppspent under en hvit kyse. Dette er folk som tilhører Amish sekten. De er veldig hyggelige og kan fortelle at de er på vei til Denver for å møte slekt, men noen i følget er også med for å finne seg en kone eller mann. For disse folkene har tiden stått stille siden 1880 årene, de kjører kun hest og kjerre og lever uten moderne hjelpemidler. Da passer toget fint siden dette også eksisterte på slutten a attenhundretallet og tydeliges er «godkjent» transportmiddel. Toget er flott for oss også, under observasjons dekket er det en kiosk der man kan kjøpe alt fra pølse og burger til brus og sjokolade.

Kvelden nærmer seg, og vi trekker tilbake til vår kupe. Vår togvert er på pletten igjen og spør om han skal re opp sengen. En køye spretter frem og setene skyves mot hverandre, en madrass med laken legges ned, og vips! To oppredde senger står klare. Sengene er ikke brede, men helt ok for en god natts søvn. Vel, i den grad det er mulig å sove skikkelig på et tog som skrangler gjennom natten over den amerikanske prærien. Det er faktisk ganske søvndyssende og natten går fint uten de store forstyrrelser, kun hyggelige lyder som klassiske tog lyder og togfløyten fra lokomotivet i det fjerne.

Frokost klokken 06.00, fist come first served. I står opp kl 05.40 for å være føsrt. Og det er vi! I løpet av natten er i nemlig kommet inn i en ny tidssone som gjør at vi stille til frokost ti på fem! Ingen her, da får vi slumre litt med en morgenkaffe i køya. Flere har misforstått og det blir en artig greie som bryter isen og vi kommer i snakk med hele vogna. Ektepar fra sør i landet som har gledet seg til turen i årevis, familier med barn som skal besøke slekt, og en stakkars Amish mann som har mistet kona si for noen år siden og er ennå lei seg. Vi blir sittende å prate med mor og sønn fra NYC. De har bodd i samme kvartal på Østre Manhattan hele livet og er sjelden ute av the big apple. Nå tar de toget for å oppfylle den store drømmen, besøke California der de aldri tidligere har vært. Coach seter er helt fint, kan de fortelle. God plass til bena, og seter som går langt tilbake, nesten som en seng. Frokosten er også veldig bra: Stor eggerøre, poteter og toast. Toget er to timer forsinket, men ingen i toget ser ut til å bekymre seg det minste. Dette er helt vanlig kan tog personalet fortelle, bare slapp av å nyt frokosten, her er ingen hast. Mer kaffe?

Etter et døgn av toget i området rundt Denver er vi igjen klare for nye 24 timer på toget. Neste stopp er Reno i Nevada. Toget skal egentlig gå litt over åtte, men er igjen noen timer forsinket. En eldre mann som jobber med å veilede publikum på stasjonen sier at det er sjelden toget er i rute. Han heter Fred og tar ekstrajobb på stasjonen for å spe på pensjonen som han mener er for lav til å leve a i USA. Men se på denne stasjonsbygningen da, sier Fred, er den ikke vakker? Dette må være en av verdens flotteste stasjoner bygget i 1909 men renovert for to år siden. Alt er i klassisk Victoria stil fra århundreskiftet, gjennomført med store tunge lamper fra taket, balkonger oppe på veggen og tunge dype sofaer. Stasjonen er også et hotell og de bruker også området som lounge og bar. Perfekt kombinasjon! Med lade muligheter til mobil, shuffleboard og tilgang til rykende ferske bakevarer går forsinkelsen som en drøm. Når toget kommer er det ingen av oss som har lyst til å dra!

Ut fra Denver tar vi igjen plass i år hyggelige Roomette, bagasjen sjekket vi inn på stasjonen, og nå er det bare å nyte turen med lydbok, flott utsikt og kanskje et glass rødvin. Flate bondelandet prger igjen landskapet før vi etter en stund begynne å klatre opp mot Rockie Mountains. Toget snirkler seg opp opp opp gjennom bratte hårnålsvinger der vi kan se fronten på toget. Det er ganske mange høydemeter toget legger bak seg på denne strekningen, og utsikten der vi fortsatt kan skimte skyskraperne i Chicago er formidabel. Ryktene går om at man kan se elg og rådyr her oppe i fjellene, men vi ser ingen. I når etter hvert høyeste punkt på 2825 meter over havet. En lang tunell passeres, Moffat tunellen ble bygget i 1928 og sparte 283 kilometer av ruten til Stillehavet. Etter tunellen kommer Winter Park, her går vi ut for å strekke på beina, mange skiresorts kan besøkes herfra. Nesten alle stasjoner gir mulighet til å gå ut noen minutter om man ønsker litt frisk luft. Toget kommer etter hvert inn i de vakre Colorado Canyons. Denne strekningen er fantastisk, og det merkes med mye liv i observasjonsvogna! Wow og «how about that» går igjennom vongen hver gang toget gjør en sving og kommer inn i en ny dal med strie, frådende elver, stryk og mektige fjellformasjoner. Den flotte utsikten varer i time etter time og tog personalet er flinke til å informere om både passerende tog og spesielle ting som passeres. Vi får blant annet opplyst over høyttaleren at vi kommer til «moon river». I forstår ikke helt hva det betyr før vi passerer de første rafting flåtene og de fleste rafterne reiser seg opp og viser rumpa til toget!

Glenwood Springs kommer opp, en veldig hyggelig by med varme kilder. Skulle gjerne gått av her, og mange i toget som skal være her noen dager forsvinner ut i stasjonsbygningen.

Vi passerer etter hvert grensen til Utah, og terrenget skifter igjen karakter. Denne gang kommer de klassiske, lagdelte fjellformasjonene man ofte ser på film. Store fjell som er flate på toppen og som står opp fra den flate ørkenen som massive tårn. Man filosoferer over så mangt når man sitter på tog, hvorfor flyr de fleste forbi disse flotte landskapene? De går jo glipp av alt sammen! Dette er en stor opplevelse, og kameraene rundt i vognen fylles med bilder og film.
Senere på ettermiddagen er det igjen tid for tre retters middag i spisevognen. Prøver fisk i dag, men må ha sjokoladekaken fra i går, den var nydelig! Tilbake i kupeen leser vi noen timer før togverten rer opp sengene og det er på tide å krype opp i køya. Før vi legger oss hører vi «Salt Lake City» og må se ut av vinduet, men ingen Mormonere i sikte. Natten blir ganske varm og man våkner jo noen ganger av en bråstopp eller noen uvante lyder, men alt i alt ganske behagelig. Neste morgen er det ørken i Nevada som passerer vinduet. Vi spiser frokost mens Nevadas ørken og prærie suser forbi. Her er det de typiske små buskene i ørkenen som dominerer, og det er rett før vi ser stankelbein og Per Ulv løpe forbi. Mange små stasjoner annonseres, «Winnemucca next», visstnok kjent fordi Butch Cassidy ranet den lokale banken i 1900. Litt senere kommer vi til Casinobyen Reno, «the biggest little city in the world”!

Man filosoferer over så mangt når man sitter på tog, hvorfor flyr de fleste forbi disse flotte landskapene? De går jo glipp av alt sammen!

Reno – I utgangspunktet en liten by med 260 tusen innbyggere. Men, ingen kjedelig by! Her er det casino som gjelder og store casinoer dominerer sentrum av byen. Her er det kort ei fra pantelåner til Casino, og det er mye folk til alle døgnets tider.

Igjen er toget forsinket, men det gjør ikke noe. God tid til frokost og en tur innom et «outlet», som regel involverer dette billige merkeklær, men denne gang fant vi turklær og utstyr fra Patagonia, synd vi ikke har større koffert. Vi ar også innom en vaskeekte pantelåner som solgte og kjøpte alt fra ski, pc’er, verktøy og våpen som pistoler og store rifler.

Etappen fra Reno til kysten er i underkant av åtte timer, og vi skal nå sitte i vanlige seter, Coach Class. Sitteplassene er gode de, med sete som går langt bakover og benstøtte som kan vippes opp. Strømuttak og et lite bord som kan vippes ut, god plass til bena, dette blir bra. Snø på toppene skimtes idet vi kjører ut av byen, til tross for sol, 34 varme grader og at vi er i en ørken i starten av juli. Etter hvert som vi kommer videre preges landskapet mer av brunsvidd prærie for så å gå over til fjellområder med store innsjøer er folk har hytte, seiler, kjører båt og koser seg.  Vi kjører igjennom Sierra Nevada og etter hvert Donnerpasset der en gjeng satt fast vinteren 1846-47. 48 av 87 overlevde. Etter mye kraftig furu og mektige skoger i fjellene forvandles landskapet igjen til løvskog og gress. En interessant, historisk opplysning kommer over anlegget, linjen vi kjører på nå, mellom Salt Lake City og California Bay området er en del av den opprinnelige trans-continentale jernbanelinjen tvers igjennom USA som sto ferdig i 1869. I Sacramento er det et stort jernbanemuseum som forteller mer om dette. California State Railroad museum. Og så: Vi ser kysten! Havet skimtes, og vi har nådd Stillehavet! Utrolig rar følelse å ha reist, ikke bare fra Chicago, men over hele det Nord Amerikanske kontinent på noen uker. Vi dundrer over store broer og langs vannet i California bay området og det er solnedgang idet vi kommer inn til Emeryville. Her stopper jernbanen og det går Amtrak buss den siste halve timen inn til sentrum av San Francisco. For en tur!

No Comments

Post A Comment