Følg oss i sosiale media:

Geneve til Lugano med tog

Vår reise starter på flyplassen i Geneve. Ja, jeg vet, vi skulle kanskje ta toget fra Oslo hele veien til Geneve, men det har vi ikke tid til denne gangen. Dersom Vy har vyer, så setter de opp et nattog fra Oslo til Hamburg, da snakker vi, da skal vi ta tog fra Oslo. Men altså, Norwegians direkterute får holde i dag. Allerede ved bagasjebåndet på flyplassen står vår venn med notatblokk og venter på koffertene våre, han er innleid for å frakte kofferter fra Flyplassen til hotellet i Zermatt. Som konger og dronninger kan vi spankulere ut av flyplassområdet og ned til togbanen i samme bygning uten å måtte ofre vår bagasje en eneste tanke. Her går vi, en gruppe fra Østlandet, forventningsfulle på hva en togtur gjennom Alpene kan gi oss av inntrykk og naturopplevelser. Nede på perrongen kommer et veeeldig langt tog, pendlertoget til Brig. Vi har reservert bakerste vogn og skal gå av i Visp, etter ca. tre timer.

Som konger og dronninger kan vi spankulere ut av flyplassområdet og ned til togbanen i samme bygning uten å måtte ofre vår bagasje en eneste tanke.

Før vi vet ordet av det sitter vi og nyter vinranker langs slakke åssider, og ikke minst seilbåter på den vakre Genevesjøen. Et og annet slott passerer og vi kommer til den kjente Jazzbyen Montraux. Det jeg forbinder med denne byen er sketsjene til KLM som stadig vant humorpriser i byen på 80 tallet. Noen av passasjerene har vært på tur før, her nytes rødvin fra Gardermoen i slanke plastglass og stemningen er god. Knut skryter av været mens han hever glasset og tar imot en bamsemoms. Dette er måten å reise på, hygge seg på toget, flott utsikt og god plass. Vi er i den franske delen av Sveits og konduktøren snakker dårlig engelsk med en veldig sterk fransk aksent. Da vi spør om hva han synes om været, om hva vi bør se i denne regionen og eventuelle stopp vi bør gjøre underveis, sier han Vui vui og går videre i stor kontrast til den tyske delen av dette lille landet vi snart skal komme til hvor konduktørene tar seg tid til å prate, om alt og ingenting, på litt bedre engelsk, men med tysk aksent naturligvis.  I Visp bytter vi tog og setter kursen for Zermatt, siste etappe i dag. En time med stigning opp til 1600 moh, stadig høyere fjell rundt oss, bratte juv, alpelandsbyer og mange gårder som tatt ut av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Etter en time og minst 100 bilder fra panoramavognen er vi i Zermatt, alpelandsbyen som trukket turister fra før man visste hva turister var. Matterhorn ved foten av byen ble besteget allerede i 1865, og dessverre døde fire klatrere under førstebestigningen. Dette førte tragisk nok til masse avisskriverier som igjen førte til et rush av klatrere og eventyrere som strømmet til alpelandsbyen og dens omkringliggende fjell. En av eventyrerne før århundreskiftet var 20 årige Winston Churchill som besteg en nabotopp, Monte Rosa. Fra togstasjonen i Zermatt blir vi hentet i elektriske små taxibiler, minner mest om et leketøy der de snirkler seg fram i trange gater i gamlebyen blant laftede trehus, noen fra 1600 tallet. Zermatt er bilfri bortsett fra noen elektriske kjøretøyer og man kan fortsatt se hester i gatene. Tora i gruppen vår hørte noen rare lyder etter innsjekk på hotellet. Etter noe detektivarbeid, og ved å følge lyden viste det sag å være en liten konsert med alpehorn! Du vet, slike lange, store horn som finnes i Alpene. Fem musikanter med hvert sitt horn holdt konsert til stor glede for forbipasserende.

Neste dag spaserte vi ned langs elven i sentrum til Gornergrat banen som starter fra sentrum og går opp til 3089 moh med utsikt til den massive koloss Matterhorn og 29 andre 4000 metertopper omkring. Tidligere nevnte tyskaksentsnakkende konduktør mente at vi burde stå opp grytidlig for å få et glimt av fjellet. Vi kom litt senere og hadde flaks, akkurat da vi gikk av toget viste Toubleronefjellet, altså Matterhorn, seg i all sin prakt. Gornergratt toppen er et utkikkspunkt som også kan skilte med et kapell og det høyeste hotell i alpene, Klumhotel Gornergratt. En øl og litt hvitvin kom på bordet på terrassen ved hotellet. Her er det bare noen kilometer til den Italienske grensen og det er mulig for skikjørere å ta lunsjen i Cervinia, Italia, før de vender tilbake med skiheisen. I sola ble det varmt, og uten solkrem i over 3000 meter over havet skal det ikke mye til før blek norsk hud blir brent, på tide å ta toget ned igjen for en bedre lunsj i gågaten i Zermatt, det går i nydelige lokale spesialiteter, men ikke fondue, det skal oppleves til middag.

Glacier Express, bare navnet har en klang fra en spennende fortid. Dette er verdens tregeste Express lyder reklamen. Godt vi starter ved nitiden i dag. Med sine sjuogenhalvtime er jo denne togturen lang, men du verden, jeg rakk ikke å ta fram avisen! 291 bruer og 91 tuneller sier sitt, kamera opp og ned hele tiden. For ikke å snakke om tre retters lunsj ved varme tallerkener og hvite duker! Toget suser ned dalen tilbake til Visp, videre mot Andermatt og forbi Oberalp passet. Vinduene går helt opp til taket og gir super utsikt, det spiller ingen rolle hvor du sitter i toget, her får alle med seg alt. Tunellene er korte, og vi passerer de like plutselig hver gang, selvsagt akkurat når jeg er klar med kameraet… Det er høyt ned mange steder, men selv de med høydeskrekk i følget merker ikke høyden på den måten. Daler åpner seg med grønne, blomstrende enger, innsjøer skimtes nede i dalen. Vakkert, en vestlending i setet ved siden av mener det minner om hennes kjære Vestland, ja, kanskje hun har rett? Etter mange hårnålssvinger og snirkler kommer vi frem til St.Morritz. Vi går langs innsjøen nederst i byen og opp en av de lengste rulletrapper jeg har sett, før vi kommet til hotellet litt opp i denne fasjonable byen. Butikker med kjente merkenavn slår mot oss i grell kontrast til koselige Zermatt. Dette er en rikmannsby om vinteren, nå er det mellom to sesonger og ganske stille. Vårt hotell ligger midt i sentrum og med sin 100 årige historie skjuler mange skjebner og mye sjel i veggene. Her venter en elegant middag med vin fra hotelleierens egen vingård. Utskjæringene i taket vitner om en svunnen tid, en tid da folk hadde god tid, de tok toget og de kunne ta seg tid til et godt måltid og en sigar i salongen. Med bagasjen på rommet når vi ankommer føler vi oss som de rike vi også, og vi har tid til å hygge oss med god mat før vi avslutter med en rusletur opp til det høye, skjeve tårn, ikke i Pisa, men i St. Moritz.

Utskjæringene i taket vitner om en svunnen tid, en tid da folk hadde god tid, de tok toget og de kunne ta seg tid til et godt måltid og en sigar i salongen.

Bernina Express, kanskje den fineste togtur i Alpene? Vi er klare for nye opplevelser, og selv om togturen i går var fin, er vi glad denne ikke tar mer enn drøye to timer. Men for noen timer! Toget går opp og opp fra 1800 meter i St. Moritz over Bernina passet over med snø, fjell, innsjøer og isbreer. Lokaltoget går også til samme sted, Torino i Italia, men unn deg en tur med selveste Bernina Exspress, prisen er fire ganger så høy, men det er verdt det. Store panoramavinduer også her, gode seter, stemningen om bord er preget av den flotte utsikten, mange reiser seg for liksom å få det lille ekstra som skal til og det blir noen «wow» i vogna der mobilkameraer går opp og ned fra lommer og bord. Tre og fire tusenmeters topper omkranser toget og en føler seg liten der toget kurver og bukter seg gjennom landskapet. Togverten på turen er en artig fyr, det merkes med en gang han entrer vogna og roper ut at han vil vise oss noe som er enda bedre enn utsikten utenfor! Med glimt i øyet og spansk aksent blir det mye tull og tøys og han får nesten gjestene til å tro av vi er i hans hjemland, Peru. Pedro har jobbet på toget i mange år og elsker jobben sin. Tilslutt går noen med på å kjøpe en Tequila så han får vise sitt glansnummer, helle fra flasken så strålen går i en lang bue og treffer et lite glass mens toget ruller frem og tilbake.

Etter hvert passerer vi Berninapasset, høyeste punkt på turen, og plutselig åpenbarer det seg grønne, fruktbare daler med kulturlandskap i grell kontrast med fjell og snø her oppe. Vi kan se ned til Italia. Bilder og video går i ett og det ene flotte motivet avløses av det andre. Det er tid for flere fotostopp og saktekjørings seanser der toget «biter seg selv» i halen. Turen avsluttes med åker og eng, flotte blomster, trær og innsjøer før vi kjører inn i små landsbyer der toget faktisk går midt i gatene med hus på begge sider. Folk vinker til toget idet vi suser forbi i litt mer enn gangfart.

Vel fremme i Tirano, en liten by rett over grensen til italia er stemningen – Italiensk. På to timer reiser vi fra Sveits med «ordning must sein» til «spagettiland» der radioen står på i alle butikker med skvaldrende italiensk i bakgrunnen, kelnere som ikke vil forstår engelsk og mer tut og kjør i trafikken. Men Italia er herlig! Det er jo slik det skal være. Den lille søvnige landsbyen med ca. 5000 innbyggere byr på et hyggelig torg rett utenforstasjonen med flere spisesteder der man kan innta en god lunsj. Restauranten som ser mest innbydende ut midt på torget er en ulv i fåreklær, her kan man få regning som inneholder «oppdekking av bord» og litt frekke kelnere. Ta heller til venstre opp gaten fra stasjonen, her ligger to flotte restauranter på hvert sitt hjørne, den til høyre er en liten oase med verdens beste Tiramisu. Skal du overnatte bør du ta deg bryet å gå ti minutter opp i byen og over elven til byens eneste fire stjerners hotell, hotel Centrale som ligger i den koselige gamlebyen.

I dag holder det med et par timer i byen med en god lunsj, vi skal være med videre, den røde Bernina bussen, en forlengelse av jernbanen tar oss med tilbake til Sveits, til den idylliske byen Lugano.  Langs Comosjøen, fjell med hvite topper i det fjerne, nydelig natur. Buss for tog er ikke så galt i dette landet med slik natur. I Lugano sjekker vi ikke på vårt gamle hotell i hovedgaten langs vannet. Sjel og historie også her, dette hotellet har ligget her siden hest og vogn vandret i gatene. Det synes godt i de teppelagte trappene, gamle speil og malerier, for ikke å snakke om bar og salong i gammel stil. Her kan man bli i flere dager, spankulere i gågatene, ta seg en båttur. Vi derimot må dessverre reise videre dagen etter med buss til flyplassen i Milano.

No Comments

Post A Comment